Edit: Siden jeg tydeligvis treffer et ømt punkt her og folk velger å misforstå skriver jeg dette. Jeg sier ikke at operasjon er en lett løsning og at man da ikke må jobbe for det. De som velger denne løsningen må fremdeles jobbe hardt, endre kostholdet og trene. Deres reise er på mange måte like hard som andres. Jeg ser heller ikke ned på de som velger operasjon, selv om det for meg ikke var riktig. Selv om jeg føler avslaget er urettferdig så sier jeg ikke at de som velger operasjon ikke fortjener det. Velger du fremdeles å tolke det sånn etter å ha lest dette er det ditt problem.
Igår kom brevet jeg har ventet på fra Norsk universitetsykehus… Brevet som skulle fortelle om jeg ville fått dekket operasjonen for å fjerne løs hud og heng på magen, noe som plager meg hver eneste dag. Hver eneste dag plager dette meg på en eller annen måte, enten ved klær som sitter feil eller vondt, et blikk i speilet eller at jeg blir forhindret å utføre øvelser ordentlig. Svaret i brevet var et avslag, rett og slett… Utifra deres opplysninger mener de det ikke foreligger grunnlag for å sette igang behandling…
Jeg har egentlig ikke angret på at jeg har gjort all jobben med å gå ned i vekt selv. Jeg tror jeg har lært mye mer enn mange som velger å ta en slankeoperasjon, jeg har lært på den tunge måten, og jeg tror det øker sjansene mine for å holde vekta nede. Det er ikke noe jeg sier for å være overlegen, eller fordi jeg mener jeg er bedre enn andre. Dette er noe jeg sier fordi jeg tror man lærer mer av å gå på trynet X antall ganger, selv om det selvsagt er mange som tar operasjon som også klarer dette! En operasjon er i så måte ingen snarvei eller lettvint løsning, man må fremdeles jobbe for å gå ned i vekt, spise riktig og holde seg der. Jeg tror imidlertid det ikke var den rette løsningen for meg. Skyt meg gjerne, men det er min mening.
Nå lurer jeg imidlertid på om jeg burde ha takket ja til operasjon. Kanskje jeg burde tatt den lettere utveien, fått operasjonen og brukt masse skattepenger i samme slengen. Jeg har da tross alt betalt skatt selv i godt over 10 år. Kanskje jeg skulle droppet den harde jobben å komme igang uten hjelp, droppet å oppfordre andre til å endre livsstil og trene, selv om det er hardt. Kanskje hadde jeg sluppet alle de vanvittige nedturene og sprekkene på veien, hvem vet? Hadde jeg gjort det hadde det vært større sjanse for å få operasjonen jeg har fått avslag på. Siden jeg nå har gjort all jobben selv, så foreligger det altså ikke grunnlag for å sette igang behandling. Det føles blodig urettferdig for å si det pent. Det føles utrolig nytteløst og urettferdig at folk som tar den “lette” løsningen (misforstå meg rett, jeg vet det ikke er en lett løsning) får det gratis når jeg har jobbet så sykt hardt gjennom flere år for å endre livsstilen min og helsa mi. Ikke fordi de som har tatt operasjon ikke fortjener det, mange har større heng enn meg etter å ha gått raskt ned i vekt, men fordi jeg også fortjener det!
Slaget er ikke tapt, jeg har fremdeles rett til å klage, og jeg har rett på ny vurdering. Begge skal selvsagt utnyttes. Det finnes også andre løsninger som å dekke det selv siden det tross alt er et medisinsk grunnlag til stedet. Jeg gir meg jo ikke. Jeg skal innrømme jeg er ganske langt nede nå, men jeg vet jeg ikke kan gi meg. Jeg vet det ikke hjelper å begynne å spise dritt igjen og slutte å trene, så det skal jeg heller ikke gjøre. Men det er hardt, deprimerende og jeg har veldig vanskelig for å godta at det skal være slik.
Jeg gir ikke opp enda, det blir det ihvertfall ikke noe bedre av 
Det er ikke et alternativ å gi opp, jeg må bare fortsette å jobbe for å gå ned i vekt og opprettholde livsstilen, for det er faktisk det som er det viktigste. Nå er planen å finne ut hvordan jeg skal gå videre, og imens fortsette å trene og spise sunt, for å kaste i seg ostepop gjør tross alt ikke saken noe bedre!
